På torsdag fikk Sør-Trøndelag tingrett besøk av en sprek gjeng fra Stine Sofies stiftelse. De startet å sykle fra Lindesnes fyr lørdag 19. mai. Etter 32 dager triller de inn på Nordkapp. Målet med sykkelturen beskriver de som
"å sette fokus på Stine Sofies Stiftelse sitt arbeid for en barndom uten vold og samle inn penger, slik at stiftelsen kan åpne et eget senter for voldsutsatte barn i 2015, Stine Sofie senteret."
Det er ingen tvil om at vi trenger slike private initiativ som Stine Sofies Stiftelse. Med Ada Sofie Austegard som drivkraft, har Stine Sofies Stiftelse alt utrettet mye. Listen over lover som er endret etter forslag fra Stine Sofies Stiftelse er veldig lang. I tillegg til de konkrete lovendringene, har de også bidratt til at jurister i dag tenker annerledes om fornærmedes plass i straffeprosessen enn hva som var tilfelle for få år siden. Uten disse endringene ville trolig ikke de fornærmede i 22. juli saken vært så involvert i prosessen som de faktisk er i dag.
Mottoet for sykkelturen er en barndom uten vold. Sammen med dommer Stigum, møtte jeg en gjeng energiske, engasjerte og kunnskapsrike voksne som var genuint opptatt av barns beste.
Domstolen skal etter barnekonvensjonen alltid ta utgangspunkt i barnets beste når barn er involvert i saken til behandling. Men hva betyr til barnets beste i praksis? Er det til beste for et barn å ha samvær med en foreldre som er dømt for vold mot barnet? Hva betyr det for barn å være vitne til vold mellom foreldrene? Hvordan skal man behandle saker med mistanke om overgrep mot barn?
Min erfaring med saker om vold og barn tilsier at det er få enkle svar. Det er heller ikke mulig å gi generelle løsninger som passer for alle.
Jeg har hatt saker hvor den ene forelderen har brukt ris som del av oppdragelsen, men hvor det likevel har vært riktig å følge barnets sterke ønske om å ha fast bosted hos vedkommende. I andre saker kan det riktige være å nekte samvær på tross av barnets ønske. Hva som er best for barnet må alltid vurderes individuelt og konkret for barnet saken gjelder.
For oss voksne vil det alltid være utfordrende å evne å ta barnets perspektiv. I samtalen med Stine Sofies stiftelse spurte de oss hele tiden - hvorfor er den løsningen det beste for barnet? Hva oppnår barnet med å ha to korte samvær pr år med en far som har utøvd vold og seksuelle overgrep mot barnet? Hvorfor må forsvarer være tilstede når politiet foretar avhør av barn?
Takk for innspillene og påminnelsen om å ha fokus på barnets beste. Lykke til videre på turen mot Nordkamp, og turen mot en barndom uten vold.
