Italienske mafiavitner filmet bakfra og Nederlandske rettsmøter med true-to-life videolink

Sist uke deltok jeg på en EU-konferanse i Trier om bruk av videolink i straffesaker. Mitt oppdrag var å fortelle om de norske reglene og hvordan vi faktisk har tatt i bruk videolink. 

Jeg ble plassert ved siden av dommer Susanne Hård fra Sverige. Det var en viss trygghet å sitte sammen med en kollega fra nabolandet. Våre kulturer er relativt like, man kan snakke eget språk, ja man forstår hverandre så lett. Det var derfor en litt pussig opplevelse når lederen for konferansen presenterte oss. Kollega Hård skulle bidra med å opplyse om hvordan ting er innenfor EU, mens jeg ble presentert som et mer eksotisk innslag som skulle bidra til å opplyse deltakerne om at ja – det er faktisk også mulig å få videolink med land utenfor EUs grenser. 

Italienske mafiavitner 

Roberto Amorosi fortalte begeistret at det var Italia som i sin tid foreslo at bruk av videolink skulle tas med i EUs direktiver. Bakgrunnen var at Italia alt på 90-tallet hadde et utstrakt samarbeid med USA om avhør av vitner i mafiasaker hvor nettopp videolink ble tatt i bruk. 

I følge Amorosi ble videolink blant annet brukt for vitnets sikkerhet. I noen saker var det helt avgjørende at vitnets identitet ble holdt skjult. De filmet derfor gjerne vitnet bakfra, slik at man kun så skuldrene og bakhodet. I tillegg ble stemmen forvrengt. 

Også i Norge er det for enkelte sakstyper adgang til såkalt anonym vitneførsel. Anonym vitneførsel innebærer at den tiltalte ikke får fullt innsyn i kanskje avgjørende bevis i mot ham. I bunn og grunn veldig betenkelig, men likevel en sjelden gang nødvendig. Regelen er også svært sjelden brukt. Selv har jeg ikke hatt saker hvor det har vært aktuelt. 

True-to-life 

I Nederland var man ikke opptatt av å skjule vitnenes identitet for mafiaen. Nederlenderne hadde utviklet et “true-to-life” konsept. Formålet var at man nesten ikke skulle merke at vitnet eller tiltalte ikke var fysisk tilstede i rettssalen. Rettssalen og det eksterne videostudioet var oppsatt med flere kamera slik at kunne se alt som foregikk i rettssalen og videostudioet. De brukte flere skjermer med bilder i bildet. Kameraene justerte seg automatisk når aktor og forsvarer reiste seg for å holde sine innlegg. Her var kun det beste godt nok – “true-to-life” var et ubetinget krav. 

Bevisvurdering – vitnets troverdighet 

Ett av argumentene for at videolinken måtte være true-to-life, var aktørenes mulighet for å vurdere tiltalte og vitnenes troverdighet. Mange mener det er nødvendig å se kroppsspråket for å vite om vitnet snakket sant. 

En engelsk strafferettsdommer, Sylvia de Bertodano, fortalte om sine opplevelser fra England. De var langt fra true-to-life. Hun viste til en sedelighetssak hvor fornærmede forklarte seg via videolink. Det var stadige tekniske problemer, og fornærmede ble usikker. Usikkerheten viste hun ved å småflire, noe som av juryen kunne tolkes som at hun var useriøs og at man kanskje ikke kunne stole helt på henne. 

Innleggene fra de ulike landene avdekket store forskjeller i hvordan vitneavhør med videolink blir gjennomført. Den nederlandske true-to-lifte konsept og filming bakfra i italienske mafiasaker var ytterpunktene. Hva er egentlig nødvendig for å kunne vurdere bevisverdien i vitnets forklaring? 

Som en del av dommeropplæringen har jeg lært at det er svært vanskelig å vurdere om et vitne lyver eller ikke. Nervøse vitner kan snakke like mye sant som de veldig selvsikre. Hvis man ikke ser vitnet, tar man egentlig bare bort en mulig feilkilde når vi vurderer om vitnet snakker sant eller ikke. For uansett hvor troverdig et vitne fremstår, så må det foreligge andre bevis som støtter under forklaringen for at forklaringen skal legges til grunn. Kanskje gir den italienske mafiamodellen like gode vitneforklaringer som den nederlandske true-to-life? 

De beste vitneforklaringene får man likevel ved at vitnet møter personlig. Ikke fordi personlig oppmøte gir bedre grunnlag for å vurdere vitnets troverdighet. Mitt poeng er at personlig oppmøte gir bedre kontakt mellom vitnet og den som stiller spørsmål. Det gjør at svarene blir mer utfyllende som igjen gjør at saken blir mer opplyst. Dette gjelder særlig forsvarerens krysseksaminasjon. I noen saker er det nødvendig at forsvarer stiller inngående spørsmål. 

Videolink er likevel som regel godt nok for å få til gode krysseksaminasjoner. Som en erfaren kollega sa om bruk av videolink: “Du mister noe, men du mister ikke noe vesentlig”. Hans erfaring var at aktørene gikk litt mer på sak når vitnet forklarte seg via videolink. Svarene ble også noe mer konsentrerte, uten at han som dommer opplevde at de ble for korte. 

De fleste tinghus har nå fått videokonferanseutstyr. Økt tilgjengelighet betyr mye. For et par uker siden hadde jeg en straffesak hvor tiltalen gjaldt påstand om seksuell handling fra far mot myndig datter. Mor til fornærmede var varslet som vitne. Hun var bosatt et godt stykke fra Trondheim, og kvelden før hovedforhandling ringte hun til aktor og varslet at hun ikke kom til å møte opp. Forsvarer motsatte seg aktors forslag om telefonavhør. Det hele ble løst ved at mor ble pålagt å møte på det nærmeste tinghuset. Tre timer senere forklarte hun seg via videolink. I alle saker er det viktig at tiltalte og fornærmede opplever prosessen som rettferdig. Avhør pr videolink i stedet for telefonavhør er helt klart veien å gå.

Høyesterettsdommer Skoghøy på ville veier

Advokatbladet 11/2011

Saken gjelder rettsmekling, og hvordan vi dommere bør fylle vår meklerrolle. I følge Høyesterettsdommer Skoghøy bør det "dommeren mener er en korrekt rettslig løsning  danne utgangspunkt for meklingen". Skoghøys standpunkt er i strid med tvisteloven § 8-5 (3), og  hans idé om rettsmekling utfordrer partenes rettssikkerhet. Skoghøy er rett og slett på ville veier.

Parter som er i konflikt trenger ofte hjelp for å løse sine konflikter. De fleste saker løses utenfor domstolen gjennom forhandlinger. En rettslig prosess er som regel siste utvei fordi forsøkene på forhandlinger ikke førte frem. Parter som går til retten for å få løst konflikten, gjør nødvendigvis ikke det fordi de ønsker en rettslig løsning. Men i et sivilisert samfunn er domstolen siste alternativ å løse en konflikt man selv ikke klarer å løse.

Som dommer har jeg erfart at de såkalt riktige rettslige løsningene ikke alltid er de beste løsningene for partene. I mange saker åpner ikke den rettslige løsningen for mellomløsninger, dommen gir gjerne en vinner og en taper. Dommen gir også bare en avklaring på hvilket rettslig resultat partene skal forholde seg til. Noen løsning på selv konflikten får man ikke.

Videre bygger dommen på det faktum som anses bevist ut fra jussens bevisregler. I jussens verden har partenes følelser eller partenes subjektive opplevelse av virkeligheten begrenset relevans. Det er hva som anses bevist som betyr noe. 

Rettsmekling skal være et tilbud om en alternativ måte å løse konflikter som står for domstolen på. I rettsmekling skal mekleren utforske sammen med partene muligheten for et forlik med hovedfokus på partenes interesser, og ikke på partenes rettslige posisjon. Mekleren skal legge til rette for at partene forstår hverandres interesser, og sammen med partene utvikle løsningsalternativer og assistere partene i forhandlingene om en minnelig løsning.

Hvis partene ikke blir enige, så ender saken med dom. Vi bruker derfor å si at rettsmekling skjer i skyggen av en rettssak. Det betyr at partenes rettslige posisjon åpenbart er relevant for de avveininger de gjør i forhandlingene om forlik. En del av meklingen vil derfor også være å klargjøre sakens rettslige tema. 

Mekling gjennomføres tidlig i saken. Det er begrenset med bevisføring. Meklingsmøtene er unntatt fra offentlighet. Prinsippet om kontradiksjon brytes ved at mekler har særmøter med partene. Med andre ord, mye taler for at mekler ikke har nok innsikt i saken til å mene noe om de rettslige spørsmål. Mekler kan også i særmøter fått informasjon som den andre part ikke har fått anledning til å imøtegå. Det vil kunne være uforsvarlig av mekler å mene noe om hva et eventuelt domsresultat vil være. 

Høyesterettsdommer Skoghøy har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det han kaller en "korrekt rettslig løsning" bør danne utgangspunktet for rettsmekling. I intervju med Skoghøy i Advokatbladet nr 11/2011 heter det: 

"Det jeg er skeptisk til er den utbredte meklingsideologien om at dommere skal mekle uavhengig av den materielle løsningen. Det rimer ikke med domstolens formål om å gjennomføre materiell rett. Det dommeren mener er en korrekt rettslig løsning bør danne utgangspunkt for meklingen, sier Skoghøy som mener man bør utvikle spesialkompetanse for de litt større domstolene, og at mekling da bør være en av de tingene man prioriterer først.

 - En del advokater jeg har snakket med har opplevd noen meklingsprosesser nærmest som et overgrep mot sin klient. Når partene går til domstolen med en sak er det for å få en avgjørelse etter gjeldende rett. Et meklingsresultat bør ikke ligge langt fra hva resultatet ville blitt uten mekling, mener Skoghøy."

Rettsmekling skal være en alternativ konfliktløsningsmåte. Hvis partene ønsker en såkalt korrekt rettslig løsning, har vi gode regler som sikrer partenes rettssikkerhet og som ender med en endelig rettslig avgjørelse - nemlig dom. I noen saker er det både riktig og nødvendig. Et fåtall av alle konflikter i Norge ender til og med opp i Høyesterett.

Høyesterettsdommer Skoghøy har ikke gitt noen anvisning på hvordan han mener mekler skal gå frem for å mekle med utgangspunkt i sitt syn på den korrekte rettslige løsning. Ser han for seg at mekler skal gi en vurdering av de rettslige spørsmål innledningsvis? Eller skal mekler være en overdommer helt til slutt, hvor han sjekker ut om forliket er nært nok det mekler mener er et korrekt rettslig resultat?

Min mening om hva mekling bør være adskiller seg veldig fra Skoghøys rettslige orienterte meklingstanker. Domstolen bør tilby partene en mulighet til å mekle på et bredest mulig grunnlag. Meklerens oppgave blir å hjelpe partene til å utforske de ulike interessene som er i spill. I noen få saker er de rettslige problemstillingene hovedinteressen. Men i de fleste sakene inneholder partenes konflikt flere elementer som vi jurister vil betrakte som ikke relevante for den rettslige løsning. I meklingen er det partene som skal være i fokus. Det er hva partene mener er relevant som betyr noe, og ikke hva vi jurister finner relevant ut fra vår paragrafverden.

Hvis mekler evner å ha en bred tilgang, gir det åpninger for andre løsninger enn de rettslige. Vi er alle eksperter på egne liv. Så lenge partene ikke utsettes for noe utidig press om å forlike en sak, ser jeg ingen betenkeligheter med at forliket avviker fra de mulige rettslige løsninger.

I det siste har jeg meklet flere saker mellom banker og deres kunder. I rettssalen vil det ofte handle om hvilken informasjon om risikoen og om selve produktet det kan anses bevist at kunden har fått. I meklingsrommet er det åpent for en bredere tilgang. For kundene kan det handle om hvilket liv de skal leve, om å føle seg sviktet av banken, en opplevelse av å ha blitt lurt. For banken kan det handle om omdømme, om egne ansatte som kanskje har vært litt utydelig eller overivrige, om å ha behandle alle kunder likt osv. Gjennom meklingen tilbys partene å ta kontroll over hvordan saken løses. Få avsluttet saken på en verdig og god måte. Noen ganger finner man også i slike saker mer fleksible løsninger enn hva en dom kan gi. Eksempelvis har jeg vært med på at kunden tilbyr pant som sikrer kravet, nedbetalingsavtaler, låneavtaler osv. I en sak hvor boligen ble satt i pant, ga banken et tilleggslån slik at kunden fikk økonomi til nødvendig vedlikehold. Som banken sa, det er også i vår interesse at du tar vare på panteobjektet.

Banksakene er gode eksempler på at det ikke alltid er mulig eller ønskelig å mekle mot en riktig rettslig løsning. Vi jurister kan ha en tendens til å tro at rettsreglene alltid gir et godt og riktig svar. Sånn er det ikke alltid.

Om åpne fengslingsmøter uten videolink

I morgen avholdes nytt fengslingsmøte i terrorsaken. For første gang åpnes dørene for presse og publikum. Åpne rettsmøter er en viktig rettssikkerhetsgaranti. Åpenhet sikrer demokratisk kontroll. Likevel er det i større og kompliserte ganske vanlig at de første fengslingsmøtene lukkes. Hvis offentlighet vil vanskeliggjøre sakens opplysning, kan særlige forhold tilsi at dørene lukkes. 

Det første fengslingsmøte skal avholdes senest fire dager etter pågripelsen, dvs som regel i en tidlig etterforskningsfase med mange løse tråder. Men etter hvert som tiden går, svekkes argumentet om at etterforskningen kan bli skadelidende. 

Det følger av Grunnloven at ingen skal "straffes uden efter Dom". Varetektsfengsling er heller ikke straff. For den siktede vil som regel varetektsfengslingen oppleves som mer belastende enn selve soningen. Et vilkår for å holde siktede i varetekt, er at fengsling ikke er et "uforholdsmessig inngrep". Åpne rettsmøter og offentlige rettsavgjørelser er med å sikre at vi i domstolen foretar en samvittighetsfull prøving om vilkårene for varetektsfengsling er oppfylt. 

Men er det nødvendig at siktede er tilstede personlig? Med dagens teknologi, er det ikke godt nok at siktede avgir forklaring via videolink?

Reglene er klare nok. Fra 1. september 2011 ble det adgang til å gjennomføre fengslingsmøte om videre fengsling som fjernmøte uten siktedes samtykke i saker hvor dette er ubetenkelig. Det gjelder likevel ikke i saker hvor retten skal behandle spørsmålet om full isolasjon. 

I terrorsaken avsa Høyesteretts ankeutvalg kjennelse sist fredag. Ankeutvalget konkluderte med at hvis isolasjonen var en følge av administrative vedtak fattet av kriminalomsorgen, så gjaldt ikke unntaket om isolasjon direkte. Høyesteretts ankeutvalg sa deretter MEN, og uttalte at ubetenkelighetsvilkåret likevel vil tilsi at siktede i slike situasjoner normalt bør få møte personlig. Og endelig sa ankeutvalget nok en gang MEN, og avsluttet med at videolink likevel ville kunne være ubetenkelig hvis det rettslige grunnlaget for fengsling ikke var bestridt, og at vilkårene for fengsling etter § 172 utvilsomt var oppfylt.

For den interesserte leser, her er det sentrale sitatet:

"Utvalget vil anta at hensynene har en slik vekt at det normalt ikke vil være aktuelt å avholde fengslingsmøter uten at siktede er til stede i disse tilfellene, men det må fastholdes at § 185 tredje ledd legger opp til en totalvurdering der andre hensyn kan være avgjørende. Det kan synes nærliggende i denne sammenheng særlig å vise til at det rettslige grunnlag for fengslingen ikke er bestridt, og til at det vil kunne ha vesentlig betydning om vilkårene for fengsling i medhold av straffeprosessloven § 172 anses utvilsomt oppfylt."

Med andre ord - unntaket gjelder ikke direkte, men normalt må unntaket likevel gjelde, unntatt i noen tilfeller hvor det likevel er klart at siktede må holdes fengslet. 

Tilbake til det grunnleggende spørsmålet - hvorfor er det så viktig at siktede møter personlig?

Mine personlige erfaringer tilsier at videolink normalt vil være godt nok for å få belyst saken. Det er likevel noen få saker hvor det å møte siktede i rettsmøtet har vært nødvendig. Du vil aldri få helt den samme kontakten via en skjerm som det å møte siktede i samme rom. 

I saker om isolasjon vil det særlig ha en egenverdi å møte siktede personlig, nettopp for å kunne oppnå best mulig kontakt når siktede selv forklarer seg om hvordan han påvirkes av å være isolert. 

Noen få ganger er det også spørsmål om siktede var tilregnelig. Hvis siktede ikke var tilregnelig på gjerningstidspunktet, kan han verken dømmes eller holdes i varetakt. Nylig hadde jeg en sak hvor spørsmålet om tilregnelighet kom opp. I en slik sak ville det klart vært betenkelig å gjennomført rettsmøte via videolink. Siktedes opptreden i rettsmøtet medførte at jeg måtte foreta en ekstra grundig vurdering av om siktede var tilregnelig. 

Etter 22. juli var det mye snakk om åpenhet og demokrati. Domstolene er en del av demokratiet. I morgen er det en ny test for rettssystemet. Det var kanskje på tide at fengslingsmøte i terrorsaken holdes for åpne dører?

Dommere som rettsmeklere

Denne uka startet jeg i Sandvika sammen med dommere fra Asker og Bærum tingrett og Drammen tingrett. Mitt oppdrag var å legge til rette for at dommerne skulle ha en samtale om rettsmekling, og om sin rolle som rettsmekler. 

I Norge har vi drevet med rettsmekling i snart 15 år. Det er åpenbart at det gjennomføres svært mange gode meklinger rundt om i landet. Med bakgrunn i samtaler med advokater får jeg likevel inntrykk av at kvaliteten på meklingene er varierende. De første årene var preget av begeistring over den nye måten å løse tvister på. Nå har ting satt seg. Meklingen har blitt en del av den ordinære hverdagen. Kanskje er det på tide med nytt fokus, nye initiativ slik at vi dommere kan komme et skritt videre i vår meklingspraksis. Rettsmekling skal være en alternativ måte å løse tvister på som skiller seg fra den ordinære domstolsbehandlingen. For at rettsmekling skal være et reelt alternativ, trenger vi meklere som er bevisst på egen meklingspraksis, vi trenger meklere som hele tiden holder seg oppdatert og utvikler seg.  

Advokater må delta på minst 80 timer etterutdanning i en fem års periode.  Det er ikke noe tilsvarende krav for norske dommere. Etterutdanningstilbudet til dommere er også begrenset. Tidligere ordninger med mulighet for studiepermisjon er det nesten ingen som får lengre. Nyutnevnte dommere gjennomgår et startkurs på fire samlinger, totalt 16 dager. For svært mange dommere er 2 dager av startkurset den eneste meklingsutdanningen de har. Spørsmålet er om dette er nok utdanning til at dommerne evner å fylle meklerrollen med noe annet enn bare en rettslig tilnærming. 

Tilbake til møtet mitt med dommerne i Sandvika. Det å holde kurs for dommere er i seg selv litt nervepirrende. Dommerne, 30 i tallet, var plassert i hesteskoform. Mens jeg ble introdusert steg pulsen kraftig. Her skulle jeg, en fersk trønderdommer,  begynne med et 3 timers opplegg om meklerrollen for erfarne dommere fra svært kondisjonerte strøk på Østlandet. Opplegget mitt inneholdt ikke en eneste lov eller paragraf. Og for å få suksess måtte jeg få til en samtale med alle 30. 

I min presentasjon av meg selv, sa jeg også noe kort om dommerbloggen. Mange dommere forstår ikke helt poenget med å blogge om dommerlivet. Der og da følte jeg at alle 30 tenkte: Hvilken fyr er nå dette, må vi høre på ham helt til lunch? 

Mitt siste blogginnlegg hadde tittelen "Ingenting er mer subjektivt enn sannheten". Jeg tok sats, og spurte ut i rommet - har tittelen noen betydning for hvordan man som mekler fyller sin meklingsrolle? Og i så fall hvilken betydning?

Det ble først litt stille. Jeg ga dommerne to minutter til å summe sammen om problemstillingen. Jeg fikk tid til å hente meg kaffe. Da jeg kom tilbake summet alle ivrig. Pulsen min roet seg. Samtalen med dommerne i Sandvika var i gang. Er sannheten subjektiv, og hva betyr det i meklingsrommet? Engasjerte dommere tok over. Min rolle ble i det store og hele å følge de ulike initiativ og innspill. 

Jeg er fortsatt fersk både som dommer og som mekler. Jeg har ingen fasit på hvordan meklingsrollen skal utøves. Mitt hovedbudskap er at alle må ha et bevisst forhold til hva man gjør og hvorfor man gjør som man gjør. 

Det er også så lett å stivne i egen praksis. En dommer sa en gang at når hun hørte seg selv beskrive sin tilnærming til meklingen, så likte hun ikke helt det hun hørte. Jeg forstod henne slik at hun ønsket at hun var mer fleksibel i sin tilnærming. Utfordringen er å tørre å forsøke å gjøre noe annet for å se om man på den måten kan komme et skritt videre. Det er ikke så lett. Selv syns jeg som regel at min måte å gjøre på, det må jo være det eneste riktige ...