Ingenting er mer subjektivt enn sannheten

Mange tror nok at tvistene for domstolen som regel gjelder tolking av vanskelige juridiske regler. Sånn er det ikke. Tolkingen av regelen skaper sjelden de store problemene. Nei, kampen i domstolen står om faktum. Hvilket faktum skal legges til grunn?

Noen lever i den villfarelse at det alltid er mulig å finne et objektivt og sant faktum. Sånn er det heller ikke. I alle fall ikke faktum som er knyttet til folks observasjoner og opplevelser. 

Det er egentlig ganske utrolig hvor ulikt mennesker oppfatter samme hendelse. Vår opplevelse av det som skjer rundt oss, fortolker vi ut fra vårt subjektive ståsted. Med bakgrunn i alle disse subjektive opplevelsene, må dommeren "konstruere" en objektiv sannhet. 

Kampen om faktum er styrt av regler om bevisvurdering. Alt handler egentlig om hva som kan anses som bevist. 

dagbladet.no

Journalister skriver ofte om at vitnet var troverdig. Troverdighet har imidlertid begrenset plass ved dommerens bevisvurdering. Jeg tenker i alle fall at det ikke er mulig for meg å avgjøre, ut fra min subjektive opplevelse av vitnets forklaring om vitnet lyver eller ikke. Det er jo heller ikke sånn at to ulike forklaringer om det samme betyr at en av dem lyver. Ulik forklaring betyr som regel bare at de to har ulik subjektiv opplevelse av samme situasjon. 

Vitnet har ikke noe å vinne på å lyve for retten, hører vi fra advokatene. Ja vel, og hva så? 

Tidligere i år var jeg dommer i en større straffesak. Et av bevistemaene var om en svært så lovlydig  og respektert mann hadde lånt 40 000 til sin sønn. Sønnen var tidligere straffedømt, og var en del av et rusmiljø. Faren hadde ingen grunn til å lyve. På spørsmål fra forsvarer sa han at hvis han hadde lånt sønnen de pengene, så ville han garantert husket det. Han hadde ikke noe å vinne på å benekte utlån av pengene. Tvert om, det ville være til gunst for hans sønn hvis han bekreftet sønnens forklaring. Svaret fant vi i de øvrige bevisene, her kontoutskriften. Den lovlydige og respekterte mannen forstod ingenting da han ble konfrontert med kontoutskriften.

Hvem var mest troverdig i utgangspunktet? Var det noen av de som løy? Hva skulle vi ha lagt til grunn som bevist hvis vi ikke hadde hatt kontoutskriften?

De vanskeligste bevisvurderingene er kanskje i de saker det står ord mot ord. Er det mulig å dømme noen når fornærmedes forklaring er det viktigste beviset i saken?

Beviskravet i straffesaker medfører at hvis det er rimelig tvil, så skal tiltalte frifinnes. Frifinnelse betyr nødvendigvis ikke at retten ikke tror på fornærmede, eller at fornærmede ikke er såkalt troverdig. Frifinnelse betyr at retten ikke kan se at det er bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte er skyldig. 

Promilledag i retten

Denne uka har jeg det vi kaller for enedommerturnus. Turnusdommerne behandler alle straffesaker hvor det skal treffes en avgjørelse uten hovedforhandling. Hovedtyngden av sakene er tilståelsessaker. Dvs at vi avsier straffedom basert på at siktede møter i retten og tilstår.

I løpet av en arbeidsdag avsier vi fra 3-6 tilståelsesdommer. Etter to uker med turnus har vi møtt ganske mange mennesker som av en eller annen grunn har opptrådt i strid med loven, og må i retten for å svare for seg.

Så langt har jeg denne uka hatt fem saker med promille. Det slår meg hvor forskjellige sakene er. Alle siktede har sin historie, sin bakgrunn og sin forklaring på at de kjørte bil med promille.

Bilen er en potensiell drapsmaskin. Alle vet at når føreren er påvirket av promille, øker risikoen for at kjøreturen ender med ulykke betydelig. De fleste har heldigvis høy terskel for å kjøre med promille, også de som faktisk gjør det. Men hvorfor havner de likevel bak ratten med promille?

Jeg skal begrense meg til å beskrive variasjonen i historiene vi hører i retten. Her er noen eksempler:

• 17 år gammel gutt på sommerfest i skogen med en gjeng ungdommer. Moped var transportmiddelet til festen. Da den lovte skyssen uteble, fremsto mopeden som et godt alternativ - særlig med 3-5 shots innabords.
• 17 år gammel gutt arvet bestefars bil. Uten førerkort, men med bil, dro han på fisktur med noen kamerater. Det ble regn, og de dro på fest i nermeste tettsted. Med  nesten 2 i promille, endte kjøreturen tilbake til teltet "heldigvis" raskt i grøfta.
• Mann i 50-åra hadde et enkeltpersonsfirma som gikk dårlig. Han var deprimert og nedstemt. Han kjørte til skogs, hvor han ble sittende å drikke cognac. Turen hjem endte "heldigvis" raskt i grøfta.
• Mann i 50-åra  som reiser mye i jobben. På hotellrommet om kvelden drakk han 5 halvlitere med øl. På tur til jobben om morgenen ble han stanset i promillekontroll.
• Mann på hyttetur med kone og to mindreårige barn. Om kvelden oppsto det krangel mellom ektefellene. Mannen forklarte at kona angrep han med en kniv. Han tok med seg barna i bilen, og kjørte for å komme seg unna kona. Barna satt ikke i barnestol, og hadde ingen sikring i bilen. Han ble stanset av politiet som var varslet om mannens promillekjøring via kona.
• Mann i 30-åra som er alkoholiker og dømt for promillekjøring 3 ganger. Under en gåtur begynte det å regne. Han fant en ulåst bil med bilnøkklen i. Han tok bilen og brukte den i flere dager frem til han ble stanset av politiet. Promillekjkøring i alle fall da han stjal bilen, og da han  ble stanset av politiet.

De seks historiene illustrerer godt mangfoldet og typetilfellene. Det er som regel menn som bryter loven, så også i promillesakene. Noen gjengangere har vi. Men ofte er det en impulshandling begått i ruspåvirket tilstand. Forhåpentligvis blir det med den gangen man blir tatt for det. Noen ganger er det folk i livskrise, hvor livskrisen gjør at de ikke tenker rasjonelt eller ikke ser andre utveier.

I rettssal 307 hører vi først på historien, deretter utmåler vi straff og avsier dom.

Promillekjøring straffes hardt i Norge. For promille over 0,5 skal det straffes med fengsel og bot. Promillens størrelse og forholdene rundt kjøringen er sentralt ved fastsettelsen av straffen. Det er først ved promille over 1,2 at promillekjøreren som regel må inn å sone (ubetinget fengsel). 

Boten skal i følge lovgiverne alltid tilsvare 1,5 ganger brutto månedslønn. Dvs at boten er like høy for 0,5 som for 1,5. Det er ikke uvanlig at boten overstiger 50.000.

For mange er tap av førerkortet likevel det som rammer hardest. Promille på 0,5 gir 1 år uten førerkort. Tapstiden økes gradvis til 2 år ved 1,2 i promille. Lengste tapstid er 5 år. For gjentatte brudd tapes førerkortet "for alltid".

Lovgiver har i sin visdom gitt svært detaljerte regler om straff og tap av førerkort. Det er lite rom for at dommeren avviker fra lovens utgangspunkter. Når man møter menneskene og får høre deres historie er det lett å bli beveget. Det er lett å forstå at straffen oppleves som streng. Men det er jo nettopp det som er meningen. Bilen er en potensiell drapsmaskin. Promille og bilkjøring er en farlig kombinasjon. 

Dommeravhør og vanskelige dommere

I Trondheim har vi barnehus. Det betyr at barna fra Sør-Trøndelag ikke får lengre reisevei fordi avhøret gjennomføres på barnehuset og ikke på tinghuset. Jeg slipper derfor å bli fremstilt på TV2 nyhetene som en av de vanskelige dommerne som ikke benytter meg av barnehuset.

Verden er sjelden så svart-hvit som den fremstilles på TV. Jeg er sikker på at barna som avhøres på barnehusene får et godt helhetlig tilbud. Jeg er imidlertid ikke like sikker at det i alle saker er til det beste for barna å reise fra Ålesund til Trondheim, eller fra Bodø til Tromsø, for å bli avhørt. Ofte innebærer selve avhørene en stor belastning for barnet. For meg er det ikke åpenbart at lang reisevei gjør belastningen mindre for barna.

De fleste tingrettene har utstyr for videokonferanser. For de profesjonelle aktørene kan dermed den lange reiseveien løses ved at aktor, forsvarer og bistandsadvokat møter på tinghuset for å delta via en videolink. Vi skal jo likevel ikke treffe barnet, og det er det samme om vi sitter på naborommet og ser på en skjerm, eller om vi sitter i en annen by. Men det hjelper jo ikke barnet. Barnet må likevel reise like langt.

Det er viktig å hele tiden ha fokus på hva som er barnets beste. Jeg er ikke overbevist om diskusjonen barnehus eller tinghus er det viktigste spørsmålet.

For barnet er det svært viktig at avhøret gjennomføres så raskt som mulig etter at det er inngitt en anmeldelse. Etter loven skal avhøret gjennomføres to uker etter anmeldelsen. Dessverre er det mer regelen enn unntaket at to-ukers fristen brytes. Årsaken ligger som regel hos politiet. For barnet er det svært uheldig at avhøret ikke gjennomføres straks. Før avhør er gjennomført, er det begrenset hvilken behandlingstilbud barnet får. Den lange tidsbruken er et stort problem. Dommeren som er ansvarlig for avhøret har svært begrenset med mulighet for å påvirke tidsbruken utover å skrive i protokollen at tidsfristen dessverre ble brutt nok en gang.


Begrepet dommeravhør er for øvrig noe misvisende. Det står i forskriften at dommeren skal tilkalle en særlig skikket person til å foreta avhøret. I praksis er det påtalemyndigheten som forteller dommeren hvilken av politiets avhørere som skal ta avhøret. Dommerens mulighet for å påvirke hvordan avhøret gjennomføres på er begrenset. Mange av de som er satt til å foreta dommeravhør er veldig flinke. Men ikke alltid. Hvis aktor i en rettssak foretar et dårlig avhør av et vitne kan dommeren ta over. Formelt kan nok dommeren også ta over et avhør på et barnehus. Reelt blir det aldri gjort. Er det fornuftig at det er dommeren som er ansvarlig når det er en politiansatt som gjennomfører avhøret?

Jeg var blant de som var begeistret for at departementet satte ned ei gruppe for å evaluere dagens regler om dommeravhør. Planen var at arbeidsgruppen skulle dele sine tanker med oss i løpet av denne høsten. Det siste vi har hørt var at arbeidsgruppen hadde fått utsatt fristen med ett år. Tanken var å se arbeidsgruppens arbeid i sammenheng med evaluering av ordningen med barnehusene. Akk ja, det eneste som er sikkert er at barna i alle fall blir eldre mens vi venter.

Har du noen artige eksempler?

Jeg er med i dommernes mediegruppe. Gruppen består av flere dommere som har sagt seg positiv til å stå på en liste over dommere som media kan kontakte i forbindelse med domstolrelaterte saker. Forrige torsdag fikk jeg telefon fra en journalist i Her og NÅ redaksjonen, NRK. Han skulle lage et innslag om straffeloven § 12 - handlinger som er begått i utlandet men som straffes i Norge. Han sa videre: Jeg er særlig ute etter noen artige og spesielle lovbestemmelser som man kan bli straffet for". 

Selv satt jeg og skrev på en dom, og forstod ikke helt hvordan et så alvorlig tema som straff kunne vinkles på en morsom måte, og samtidig ha nyhetsverdi. Men det passet godt med en liten pause fra skrivingen, dommere kan også få skrivevegring, så jeg samtykket i å se nærmere på hva jeg kunne bidra med. 

Etter litt lesing i juridisk teori fant jeg straffeloven § 12 både spennende og høyst aktuell. Hovedregelen er at norske borgere kan straffes for handlinger begått i utlandet hvis de både er straffbare i utlandet og i Norge. Begrunnelsen er enkel. Den norske stat ønsker ikke å utlevere norske borgere til utlandet. Riktignok har vi gjort noen unntak for våre nordiske naboer, men en norsk statsborger skal kunne føle seg trygg på at han ikke blir utlevert til andre land som eksempelvis England, USA eller Bolivia. Samtidig er det ikke greit hvis norske borgere begår straffbare handlinger i utlandet. Noen norske borgere har også immunitet i utlandet. En norsk ambassadør kan ikke straffes i det land han tjenestegjør, men i Norge kan han altså likevel straffes.

For oss normalt lovlydige borgere, er bilkjøring det mest praktiske eksemplet på at man kan få straff i Norge for handling begått i utlandet. Promillekjøring eller uaktsom kjøring som ender med alvorlig ulykke er eksempler på handlinger som kan bli straffeforfulgt. Ellers er den pågående Bolivia-saken et dagsaktuelt eksempel som illustrerer behovet for både å ikke utlevere den norske borgeren, og behovet for å kunne reise straffesak her hjemme. 

Alt dette forsøkte jeg å formidle. Men sendetiden er knapp, og journalisten måtte velge. Hovedregelen ble derfor valgt bort. Innslaget i Her og Nå fokuserte istedet på enkeltbestemmelser som kan straffeforfølges selv om handlingen er lovlig i utlandet. 

Utgangspunktet var selvsagt Hoksrud-saken. Saken er et godt eksempel på at enkelte handlinger kan straffeforfølges i Norge selv om handlingen er lovlig i utlandet. Jeg forsøkte å forklare hvorfor lovgiver har funnet det nødvendig at enkelte straffebestemmelser også kan straffeforfølges i Norge selv om de er lovlige i utlandet. Som illustrasjon nevnte jeg lov om kjønnslemlestelse, som jeg syns illustrerer behovet for en slik regel. Men kjønnslemlestelse var tydelig ikke artig nok. Istedet fokuserte journalisten på mer viktige bestemmelser som at ugyldige bryllup inngått Las Vegas kan medføre bot i Norge, eller at tagging i utlandet ikke er bra og at det er lurt å opptre høflig også ovenfor politi og toll selv om man er i utlandet. 

Hvor artig innslaget ble har jeg ikke sterke meninger om. For egen del har jeg i alle fall erfart hvordan det er å bli klippet på radio.