Nok dømming for denne gang

Etter 10 år som tingrettsdommer gir jeg meg med dømmingen, og forsøker meg istedet som LO-advokat igjen. Dommerbloggen må derfor legges ned. Mange av innleggene er "tidløse", og jeg har derfor valgt å la dommerbloggen ligge på nettet.

Da jeg startet som dommer hadde jeg ingen erfaring med straffesaker. Jeg var spent på hvordan det ville være å dømme andre til straff. Det viste seg at jeg klarte å avsi straffedommer uten at jeg av den grunn fikk store samvittighetskvaler. 

flikcr.com

I utgangspunktet har jeg liten tro på at fengsel gjør noen godt. Høyesterett og politikeres stadige tro på fengselstraffens preventive virkning har heller ikke festet seg hos meg. Eksempelvis forstår jeg ikke hvorfor det er nødvendig å sette en ung mann i fengsel fordi han i fylla kommer i et slagsmål og i kampens hete skader motstanderen. Hvis samfunnet ønsker å redusere volden i ungdomsmiljø som følge av helgefyll bør man søke andre virkemidler enn å putte unge menn i fengsel. Jeg har ikke noe tro på at disse unge mennene blir bedre mennesker etter et par måneder i fengsel. Tvert om er det mer sannsynlig at fengselsstraffen vil få negativ virkning. Samfunnsstraff bør brukes mer. 

Strafferett har vært en saksfelt som jeg kun har arbeidet med som dommer. Som jurist med hovedbakgrunn i sivile saker har jeg brukt mye tid på blant annet forstå beviskravet "rimelig tvil". I sivile saker skal dommeren ta stilling til hva som er mest sannsynlig. I flere saker har jeg likevel mange ganger opplevd at det faktiske beviskravet i sivile saker er mer nært strafferettens krav om rimelig tvil, mens det i noen straffesaker kan oppleves som enkelte aktører egentlig mener at det er nok at det er mest sannsynlig.

Sivile saker har en lang saksforberedelse hvor dommeren har en aktiv rolle. Før hovedforhandlingen har partene presentert alle bevis. Dommeren har hatt planmøte med advokatene. Og dommeren har satt seg så mye inn i saken at han faktisk starter rettssaken med å gi en redegjørelse for hva saken handler om. All denne saksforberedelsen for domstolen fordi det er viktig for partene at dommeren treffer en riktig avgjørelse. 

I straffesaker får domstolen oversendt tiltalebeslutning og bevisoppgave. Det er alt. Når rett blir satt vet egentlig dommerne ingenting om saken. Det er forutsatt at dommerne skal evne å sette seg inn i alle forhold, stille alle spørsmål de lurer på, og se alle perspektiv under rettssaken. Er det egentlig betryggende at dommeren ikke er mer involvert i saksforberedelsen i straffesaker? 

Men aller mest har jeg altså fundert på hva som menes med "rimelig tvil". Noe av det vanskeligste er når et enkelt bevis gjør at man begynner å tvile. Er det en rimelig tvil når det kun er et bevis? Det heter seg at dommerne skal foreta en samlet bevisvurdering, og spørsmålet er om det etter en samlet bevisvurdering er rimelig tvil. 

De vanskeligste bevisvurderingene har for meg særlig vært i familievoldsaker og i sedelighetssaker. Fornærmedes forklaring har alltid gjort inntrykk på meg, og jeg har stort sett alltid trodd på fornærmede. Og når jeg tror på fornærmede, hvordan kan jeg da frifinne? Det er faktisk ikke så lett å frifinne når du tror mest på fornærmede. Jeg har likevel kommet til at mine evner som menneskekjenner ikke er nok til å utelukke en tvil om hva som faktisk har skjedd. I saker hvor det i realiteten er ord mot ord, så tenker jeg at det vil være rimelig tvil. Det må være andre bevis i tillegg, slik at summen av bevis gjør at tvilen faller bort. 

I noen saker har jeg faktisk opplevd at aktor i sitt sluttinnlegg har sagt at det blir et spørsmål hvem retten tror på. Retten bør ikke ta imot invitasjonen til å tro på noen av de involverte. Bevisvurderingen er alt annet enn å tro. Retten skal ut fra de øvrige bevisene avgjøre om det er ført tilstrekkelig bevis for fornærmedes historie. 

True cime har det siste året blitt populær underholdning. Jeg har selv hørt serial sesong 1 og uløst og sett «Making a Murderer». Særlig uløst episode 4 med beskrivelse av avhørene hvor fetteren tilstå bør være obligatorisk for alle som jobber med straffesaker. Det er lett å tro at vi i Norge er verdensmestere på rettssikkerhet. Og ja, det mest er bra. Samtidig er det viktig å være kritisk til egen praksis.

Høyesterett avsa i 2015 en avgjørelse som utvidet adgangen til å få oppnevnt forsvarer under etterforskningen. Alle som blir siktet for forhold som kan føre til fengsel i minst 30 dager har nå som hovedregel krav på offentlig oppnevnt forsvarer under politiavhør. Høyesteretts avgjørelse er viktig. Det gjenstår å se hvordan avgjørelsen blir fulgt opp. Et nytt viktig spørsmål er om tiltaltes forklaring skal tillates opplest hvis tiltalte ikke hadde forsvarer med seg under politiavhør.

Aftenposten.no

Utgangspunktet er at det er politiet som skal bevise tiltaltes skyld. Tiltalte har ingen plikt til å forklare seg. Det normale bør derfor være at politiet kan bevise skyld uavhengig av tiltaltes forklaring. Og kanskje går utviklingen i mot nettopp det?

Dette er mitt siste blogginnlegg, og innlegget ble bare til mens jeg satt ned og skrev. Som dommer har jeg arbeidet mest med sivile saker. Mitt siste innlegg ble likevel  et innlegg om strafferett. Årsaken er nok at straffesakene berører en på en spesiell måte. I straffeaskene møter man så mange ulike skjebner, både hos tiltalte og hos de fornærmede.

Siste ord i dommerbloggen er nå skrevet.