Nok dømming for denne gang

Etter 10 år som tingrettsdommer gir jeg meg med dømmingen, og forsøker meg istedet som LO-advokat igjen. Dommerbloggen må derfor legges ned. Mange av innleggene er "tidløse", og jeg har derfor valgt å la dommerbloggen ligge på nettet.

Da jeg startet som dommer hadde jeg ingen erfaring med straffesaker. Jeg var spent på hvordan det ville være å dømme andre til straff. Det viste seg at jeg klarte å avsi straffedommer uten at jeg av den grunn fikk store samvittighetskvaler. 

flikcr.com

I utgangspunktet har jeg liten tro på at fengsel gjør noen godt. Høyesterett og politikeres stadige tro på fengselstraffens preventive virkning har heller ikke festet seg hos meg. Eksempelvis forstår jeg ikke hvorfor det er nødvendig å sette en ung mann i fengsel fordi han i fylla kommer i et slagsmål og i kampens hete skader motstanderen. Hvis samfunnet ønsker å redusere volden i ungdomsmiljø som følge av helgefyll bør man søke andre virkemidler enn å putte unge menn i fengsel. Jeg har ikke noe tro på at disse unge mennene blir bedre mennesker etter et par måneder i fengsel. Tvert om er det mer sannsynlig at fengselsstraffen vil få negativ virkning. Samfunnsstraff bør brukes mer. 

Strafferett har vært en saksfelt som jeg kun har arbeidet med som dommer. Som jurist med hovedbakgrunn i sivile saker har jeg brukt mye tid på blant annet forstå beviskravet "rimelig tvil". I sivile saker skal dommeren ta stilling til hva som er mest sannsynlig. I flere saker har jeg likevel mange ganger opplevd at det faktiske beviskravet i sivile saker er mer nært strafferettens krav om rimelig tvil, mens det i noen straffesaker kan oppleves som enkelte aktører egentlig mener at det er nok at det er mest sannsynlig.

Sivile saker har en lang saksforberedelse hvor dommeren har en aktiv rolle. Før hovedforhandlingen har partene presentert alle bevis. Dommeren har hatt planmøte med advokatene. Og dommeren har satt seg så mye inn i saken at han faktisk starter rettssaken med å gi en redegjørelse for hva saken handler om. All denne saksforberedelsen for domstolen fordi det er viktig for partene at dommeren treffer en riktig avgjørelse. 

I straffesaker får domstolen oversendt tiltalebeslutning og bevisoppgave. Det er alt. Når rett blir satt vet egentlig dommerne ingenting om saken. Det er forutsatt at dommerne skal evne å sette seg inn i alle forhold, stille alle spørsmål de lurer på, og se alle perspektiv under rettssaken. Er det egentlig betryggende at dommeren ikke er mer involvert i saksforberedelsen i straffesaker? 

Men aller mest har jeg altså fundert på hva som menes med "rimelig tvil". Noe av det vanskeligste er når et enkelt bevis gjør at man begynner å tvile. Er det en rimelig tvil når det kun er et bevis? Det heter seg at dommerne skal foreta en samlet bevisvurdering, og spørsmålet er om det etter en samlet bevisvurdering er rimelig tvil. 

De vanskeligste bevisvurderingene har for meg særlig vært i familievoldsaker og i sedelighetssaker. Fornærmedes forklaring har alltid gjort inntrykk på meg, og jeg har stort sett alltid trodd på fornærmede. Og når jeg tror på fornærmede, hvordan kan jeg da frifinne? Det er faktisk ikke så lett å frifinne når du tror mest på fornærmede. Jeg har likevel kommet til at mine evner som menneskekjenner ikke er nok til å utelukke en tvil om hva som faktisk har skjedd. I saker hvor det i realiteten er ord mot ord, så tenker jeg at det vil være rimelig tvil. Det må være andre bevis i tillegg, slik at summen av bevis gjør at tvilen faller bort. 

I noen saker har jeg faktisk opplevd at aktor i sitt sluttinnlegg har sagt at det blir et spørsmål hvem retten tror på. Retten bør ikke ta imot invitasjonen til å tro på noen av de involverte. Bevisvurderingen er alt annet enn å tro. Retten skal ut fra de øvrige bevisene avgjøre om det er ført tilstrekkelig bevis for fornærmedes historie. 

True cime har det siste året blitt populær underholdning. Jeg har selv hørt serial sesong 1 og uløst og sett «Making a Murderer». Særlig uløst episode 4 med beskrivelse av avhørene hvor fetteren tilstå bør være obligatorisk for alle som jobber med straffesaker. Det er lett å tro at vi i Norge er verdensmestere på rettssikkerhet. Og ja, det mest er bra. Samtidig er det viktig å være kritisk til egen praksis.

Høyesterett avsa i 2015 en avgjørelse som utvidet adgangen til å få oppnevnt forsvarer under etterforskningen. Alle som blir siktet for forhold som kan føre til fengsel i minst 30 dager har nå som hovedregel krav på offentlig oppnevnt forsvarer under politiavhør. Høyesteretts avgjørelse er viktig. Det gjenstår å se hvordan avgjørelsen blir fulgt opp. Et nytt viktig spørsmål er om tiltaltes forklaring skal tillates opplest hvis tiltalte ikke hadde forsvarer med seg under politiavhør.

Aftenposten.no

Utgangspunktet er at det er politiet som skal bevise tiltaltes skyld. Tiltalte har ingen plikt til å forklare seg. Det normale bør derfor være at politiet kan bevise skyld uavhengig av tiltaltes forklaring. Og kanskje går utviklingen i mot nettopp det?

Dette er mitt siste blogginnlegg, og innlegget ble bare til mens jeg satt ned og skrev. Som dommer har jeg arbeidet mest med sivile saker. Mitt siste innlegg ble likevel  et innlegg om strafferett. Årsaken er nok at straffesakene berører en på en spesiell måte. I straffeaskene møter man så mange ulike skjebner, både hos tiltalte og hos de fornærmede.

Siste ord i dommerbloggen er nå skrevet. 

Skilsmisseoppgjør for dummies del III - hvem skal ha boligen?

flicr.com - David

Kampen om boligen kan ha ulike årsaker. Noen ganger er kampen om boligen lik kampen om barna. Andre ganger kan det være såre følelser - "du var utro - du får flytte". Mens andre har investert så mye av seg selv i boligen at det å flytte fra boligen nesten er mer utenkelig enn å flytte fra ektefellen.

Uansett, det er kun en bolig. Spørsmålet er hvem som skal få overta boligen? Eller skal boligen selges på det åpne markedet til høystbydende?

For å få overta boligen må man ha "særlige grunner". Høyesterett har uttalt:

"Ordlyden tilsier at et rent ønske om å få overta ikke vil være nok; vedkommende må ha «grunner». Videre fremgår at ikke hvilke som helst grunner er tilstrekkelige; det må foreligge «særlige» grunner. «Særlige» grunner er de som skiller seg fra de helt alminnelige. At man har bodd på eiendommen og gjerne vil fortsette å bo der, er ikke «særlige grunner»."

Hva som er særlige grunner vil kunne variere fra sak til sak. Det er alltid en konkret vurdering. Jeg skal illustrere med noen eksempler.

Hvis det er bare den ene parten som vil overta mens den andre vil selge på det åpne markedet, skal det svært lite til for at man har en særlig grunn. Forutsatt at man har råd til å betale markedspris, har en tilknytting til boligen og stedet og har planer om å bosette seg i boligen, vil det ofte i seg selv være nok. Høyesterett har i en sak fra 2013 avvist at den enes part interesse i å legge ut boligen på det åpne markedet for å oppnå høyest mulig pris er et relevant argument.

flicr.com - Guton

Hvis begge ønsker å overta blir det spørsmål hvem som har den sterkeste interessen i å overta. I ekteskapsloven § 67 står det at "ved vurderingen skal det legges vekt på ektefellenes og barnas behov". Hvor barna skal bo fast vil kunne være sentralt ved vurderingen.

Mange evner å samarbeide godt om barna etter skilsmissen. Det er ikke uvanlig at den ene parten godtar at den andre overtar boligen slik at barna kan fortsette å bo i barndomshjemmet sitt. Det er dessverre heller ikke helt uvanlig at kampen om barna og kampen om boligen blir en felles kamp. Barna og boligen blir den store jackpoten begge higer etter. Slike kamper ender sjelden godt, verken for foreldre eller barn.

Tilbake til jussen. Det er overraskende få dommer om hvem som har rett til å få boligen. De dommene som er avsagt, viser at hensynet til barna tillegges særlig vekt mens barna er små. I en sak fra Frostating (2003), la ikke retten vekt på at foreldrenes 13 år gamle sønn skulle bo fast hos mor. Sønnen skulle ha omfattende samvær med far, og retten uttalte at for gutten var det viktigst at han fortsatt kunne bo i nærområde og fortsette på samme skole. Men det må gjøres en konkret vurdering. I en annen sak fra Frostating (2013) hadde foreldrene fire barn fra 9 til 17 år. Her la retten avgjørende vekt på at barna kom til å bo hos mor, og at de hadde begrenset samvær med far. I samme sak uttalte lagmannsretten:

"Det er uheldig at det ikke er truffet en endelig avgjørelse med hensyn til barna, og at partene bruker boligen som argument i barnesaken og barnesaken som argument hva angår boligen, og fremsetter en rekke vanskelig etterprøvbare påstander i den forbindelse."

Flickr.com - Oterhals

Hvis partene ikke har barn, eller barna har flyttet hjemmefra, må det foreligge en spesiell grunn for at den ene skal få forang foran den andre. Det kan være slektstilknytting til stedet, eiendommen kan være tilpasset den enes behov som funksjonshemming, hobby eller næringsvirksomhet. Med andre ord, det må være noe ekstra. En alminnelig interesse i å fortsette å bo i samme bolig er ikke nok.

En mulig løsning vil være at ingen får rett til å overta boligen. Boligen må da selges. Det er flere måter å gjennomføre et slikt salg på. Hvis partene ikke blir enige, vil boligen selges etter reglene om tvangssalg eller oppløsning av sameie. Både tvangssalg og frivillig salg koster penger. Noen velger derfor først å gjennomføre en intern budrunde mellom partene. Hvis begge er interessert i boligen, vil man ofte ved en intern budrunde oppnå høyere pris enn på det åpne markedet.

Jeg har i dette innlegget fokusere på de mest vanlige situasjonene. Loven inneholder flere unntak, blant annet knyttet til odelsrett, som jeg ikke har skrevet om. For bolig som er den enes særeie skal det sterke grunner til for at den andre skal få overta boligen. Et krav på å skjevdele en andel av boligens verdi, har imidlertid ikke i seg selv noen betydning for hvem som skal overta boligen.

Til slutt en presisering om verdien. Ved skiftet skal verdien settes til boligens markedsverdi. Hvis man ikke blir enige om verdien, kan man kreve verdien fastsatt ved skiftetakst. Skiftetakst innebærer at tre fagkyndige skjønnsmedlemmer sammen fastsetter omsetningsverdien. Skiftetakst er kostbart, og brukes relativt sjeldent.

flicr.com - Hatot

Og helt til slutt. Økonomisk oppgjør ved skilsmisse er et tap-tap prosjekt. Det skapes ingen verdier ved oppgjøret. Muligheten for at verdier går tapt er store. Det koster å hente inn verdivurderinger, betale advokater, betale rettsgebyr. De følelsesmessige kostnadene kan også bli store, og relasjonen kan bli ødelagt for alltid.


Skilsmisseoppgjør handler mye om følelser. Hvis konfliktene er store, kan det være lurt å stoppe litt opp å tenke seg godt om før man kvesser alle kniver til kamp.

Divorce Party Camping Weekend