Hva er ditt fokus - begrensningene eller mulighetene?

Før trodde jeg at dommere stort sett fylte dagene sine med å skrive dommer. Sånn er det heldigvis ikke. Domstolens oppgave er konfliktløsning. Men konfliktløsning er så mye mer enn å avgjøre tvisten med dom.

I sentrum av Sarajevo spiller en gruppe menn sjakk hver dag.
Hver sjakkbrikke har sine begrensninger.
Kunsten er å se mulighetene. 

Tvisteloven regulerer hva vi dommere kan gjøre. Noen regler gir klare begrensninger i hva vi kan gjøre, mens andre regler åpner opp for alternative måter å løse tvister på. Jeg er blant de som forsøker å fokusere mest på mulighetene.

Norge har mange prosjekter i utlandet. Jeg har vært så heldig å få være med i et prosjekt i Bosnia Herzegovina hvor målet er å innføre mekling som tvisteløsningsmodell i domstolen. Vi startet i april 2012, og ser nå 1 år etter oppstarten, at de 17 prosjektdommerne forsøker å ta i bruk en meklingstilnærming i de sivile sakene.

Under vårt første besøk i Bosniske domstoler ble vi møtt med høflig skepsis.  Alle var veldig opptatt med å fortelle oss om alskens begrensninger som fulgte av deres prosesslovgivning. De leste loven med et tradisjonelt dommerperspektiv, og listet opp begrensing etter begrensning. Vi leste loven med vårt meklingsperspektiv, og så et hav av muligheter.

Spørsmålet var hvordan skulle vi få de bosniske dommerne til å "glemme" begrensningene, og i stedet fokusere på alle mulighetene.

Vi ble omtalt som de norske ekspertene i mekling. Men følte vi oss som eksperter? Ikke helt. Vi kunne mye om rettsmekling i Norge, men hvilken relevans har nå det egentlig for en bosnisk dommer? Vi leste den bosniske tvisteloven, men forstod fortsatt ikke hva som var en typisk sivil sak i Bosnia, og hvordan saken i praksis ble løst.

Prosjektet startet med en rund bord konferanse med prosjektdommerne. Vårt første budskap var nettopp det at vi ikke hadde noen løsning. Vi kjente ikke til deres system, og vi kunne derfor ikke fortelle dem om mekling ville fungere hos dem, og om hvordan det eventuelt burde praktiseres.

Tilbakemeldingen fra dommerne var også preget av noe skepsis. Mekling og parter som inngikk forlik ville de gjerne ha, men de kunne ikke helt seg for seg hvordan det skulle fungere i praksis.

Vi innså at det var de bosniske dommerne som var eksperter i hvordan deres hverdag faktisk var. Vår oppgave var å legge til rette for at de selv kunne reflektere om det var mulig å gjøre et forsøk med meklingstilnærming.

Den første konferansen ebbet ut uten at vi så særlige tegn til reell begeistring for våre meklingsideer. Vi selv hadde lært mye om begrensningene. Og vi hadde forsøkt å anerkjenne de utfordringer som fulgte av dem. Men vi følte ikke at endringsprosessene hadde fått noen pangstart.

Vi er heldigvis ikke alene om å drive frem prosjektet. Det er 4 dedikerte ansatte i den bosniske domstoladministrasjonen som også følger opp prosjektdommerne. Sammen fant vi ut at vi måtte be noen med juridisk autoritet om å skrive om mulighetene som følger av loven. Vi laget et spørsmålsskriv som vi fikk en juridisk professor til å besvare. Til vår store lykke evnet professoren i det vesentlige å kun beskrive hva som faktisk var mulig av meklingsaktivitet innenfor loven. Med professorens støtte i ryggen var det klart for ny konferanse.

Konferanse nr 2 ble holdt i februar. Under konferansen fikk vi drahjelp fra en Kroatisk dommer som også er en ivrig forkjemper for mer mekling innenfor domstolen. Endringen fra den første konferansen var til å ta og føle på. Det var nesten ingen som viste til alle begrensninger lengre. Siste dag med rollespill så vi at prosjektdommerne hadde begynt å ta i bruk en meklingstilnærming. Spørsmålet var - vil de fortsette forsøke seg med meklingstilnærming også i egen rettssal?

Denne uka har vi besøkt over halvparten av prosjektdommerne, og jeg har blitt imponert over det jeg har sett. Fra å være passive dommere som hører på advokatenes saksfremlegg, har dommerne nå en aktiv rolle. De spør og graver, og utforsker enhver mulighet for at partene sammen kan ta tilbake kontrollen over tvisten, og løse den i minnelighet.

Dommerne har i stor grad glemt begrensningene, og utnytter nå mulighetene. Men hvordan har de klart å endre sin måte å tenke på?

Endringsprosesser er sammensatte, og det er vanskelig å peke på en bestemt suksessfaktor.

En viktig årsak tror jeg at de nå ser på meklingstilnærming som en mulig måte å få utrettet noe positivt.

En bosnisk dommer har som regel minst 400 løpende saker. En dommer i småkravsdomstolen fortalte at han hadde 4500 saker. En dommer beskrev arbeidsdagen sin som at han satt ved et samlebånd hvor hans oppgave var å produsere møter og rettsprotokoller. Alt handlet enten om å utsette eller å avsi dommer, og dommene som ble avsagt ble alltid anket. Det kom lite godt ut av arbeidet. Ikke en gang en dom løste noe for partene.

Inngår partene forlik er situasjonen en helt annen. Et forlik vil som regel innebære en avslutning av saken, og partene kan legge tvisten bak seg.

En dommer fortalte om at hun hadde fått til forlik i en sak om personskade. En ung kvinne hadde fått varig skade etter en trafikkulykke. Uten forlik ville saken trolig blitt anket, og en endelig avgjørelse ville ha tatt år. Med forliket fikk jenta utbetalt erstatningen så tidlig at hun faktisk kunne bruke den mens hun hadde mest behov for den. Det var lett å se på dommeren at hun var fornøyd med at hun hadde lagt til rette for at saken fikk en endelig løsning gjennom forlik.

Det jeg ser er at mekling er universelt. Selv om kulturer er forskjellig, så er hovedpoenget å skape et rom hvor alle involverte blir hørt og tatt på alvor. Får man partene til å snakke sammen er det alltid en sjanse for at også partene glemmer begrensningene, og mulighetene som alltid har vært der trer klarere frem.

Meddommere på ære og samvittighet

Bilde lånt fra Domstoladministrasjonens Facebookside for lekdommere.

Hvert fjerde år velger kommunene nye meddommerutvalg. 1. januar i år trådte de nye utvalgene i funksjon. I 2013 vil vi derfor i mange straffesaker møte mange helt ferske meddommere.

I forrige uke hadde jeg to straffesaker hvor begge meddommerne hadde sin første sak. Det å sette rett med nye meddommere opplever jeg som ekstra høytidelig.

Meddommerne bidrar til at samfunnet får innsikt i hva som skjer i de lukkede rom. Meddommerne må ha stor integritet, og skal tørre å stå for egne meninger. De skal stemme for frifinnelse hvis de er rimelig tvil, selv om fagdommeren er overbevist om skyld. De  må også si fra hvis de opplever prosessen som uforsvarlig, eller det er aktører som opptrer i strid med vanlig folkeskikk.

Min oppgave i meddommernes første sak er å forklare dem alle deres plikter. I en travel hverdag er det flott og av og til kunne bruke tid på de store prinsipielle spørsmål. Samtalen med meddommerne bærer også preg av at meddommerne tar sin oppgave på alvor. Det som kjennetegner meddommerne er et stort samfunnsengasjement, og et ønske om å bidra til en velfungerende demokratisk rettsstat.

Domstolen er en statsmakt, og ved å være meddommer er man plutselig en del av den dømmende statsmakt. Jeg opplever at meddommerne gjennom sin funksjon virkelig forstår domstolens betydning for et velfungerende samfunn.

Men tilbake til dommerrommet. Det er ingen fast opplæring av meddommere. De fleste meddommerne har sett filmen for meddommere, og har dannet seg et bilde av hva oppgaven deres er. Før saken bruker vi bare 5-10 minutter på å forklare kort om prosessen. Blant annet presiserer jeg alltid at de kun kan legge vekt på det som kommer frem i rettssalen under hovedforhandlingen. Glemmer man å spørre, vel, da kan vi ikke legge vekt på det selv om man selv vet svaret.

Når rett settes, må meddommerne i sin første sak avgi forsikring. Alle som er tilstede må reise seg. Deretter foreholdes meddommerne sine plikter og avgir forsikring på "at han saavel i denne sak som i alle fremtidige saker vil gi vel agt paa alt, som forhandles i retten, og at han vil dømme saaledes, som han vet sandest og rettest at være efter loven og sakens bevisligheter".

Det litt høytidelige og sermonielle er med på å understreke den store oppgaven meddommerne tar på seg. Det bidrar også til å minne oss andre om våre plikter. Domstolens legitimitet avhenger av at vi hver dag behandler enhver sak samvittighetsfullt, og i samsvar med de krav loven stiller.

Etter saken bruker jeg å spørre meddommerne hvordan de opplevde det å være dommer i saken. Noen er litt overrasket over at de sitter sammen med fagdommeren, og at de faktisk er likeverdig med fagdommer. Noen sier at det var litt skummelt, men at det gikk seg litt til. Og så å si alle sier først og fremst at det var utrolig lærerrikt. I rettssalen fikk de innblikk i en verden som ikke var kjent for dem. Og det å få innblikk i hvordan samfunnet behandler de som er mistenkt for straffbare handlinger var en ny og lærerik opplevelse.

For egen del kan jeg si at meddommerne utgjør en viktig forskjell. Meddommerne er blant de viktigste rettssikkerhetsgarantier i den norske straffeprosess.

Bilde lånt fra Oslo tingretts meddommerside på Facebook